Ninas historie

Ninas historie

En vanlig mandag i begynnelsen av juni 2008. Jeg hadde tatt meg fri fra jobb, er hjemme og rydder klesskapet. Forbereder og gjør klart for 14 dagers Kreta-tur med familien.

Der og da får jeg en merkelig følelse inni meg. Er det noe feil med det ene brystet mitt? Jeg hadde et lite sår som ikke ville gro skikkelig. Raskt fant jeg ut at jeg ville ringe det lokale legekontoret. Forklarte situasjonen og fikk time samme dag.

Legen ordnet med time til mammografi uken etter. Sommerferie hos lege og sykehus gjorde ventetiden lang og det tok en stund før jeg fikk svar. I begynnelsen av august fikk jeg en telefon om at jeg måtte komme tilbake til sykehuset for å ta en biopsi.

Så skjedde alt svært fort.

Tredje september 2008 fikk jeg den vonde beskjeden om at jeg hadde brystkreft. Operasjon og oppfølgning var allerede planlagt.

Jeg var da bare 43 år gammel. Hele verden stoppet opp, jeg ble livredd. For første gang i livet mitt var jeg redd for å dø.

Tankene gikk først og fremst til mine to små gutter på fire og åtte år.

Den dagen følte jeg at verden var urettferdig. Hvorfor skulle dette hende meg? Jeg hadde et godt liv, to små barn og verdens beste samboer.

11 september 2008 ble det ene brystet fjernet. Dagen etter reiste jeg hjem igjen til Kinsarvik. Kontrastene var store. Istedenfor å feire 50 års jubileum til Hardanger Bestikk- noe vi hadde planlagt og gledet oss til i månedsvis, satt jeg nyoperert i min egen stue.

Fra første legebesøk var det svært god oppfølging fra sykehuset. Jeg kan ikke få rost de ansatte på bryst kirurgisk avdeling på Haukeland Sykehus godt nok.

Har vært heldig tross alt. Kreften ble tidlig oppdaget, og det var ingen spredning i kroppen. Legene fortalte meg at jeg hadde kommet i tide og dermed slapp jeg unna etterbehandling.

Nærmere to år etter fikk jeg konstruert et nytt bryst, etterfulgt av fast årlig kontroll i ti år. I dag følger jeg programmet til Brystkreftforeningen.

Oktober har blitt en viktig og symbolsk måned for meg. Måneden og tidspunktet jeg årlig tenker litt ekstra på livet og hvor heldig jeg har vært.

Oppfordringen min til alle kvinner er å gå fast til mammografiundersøkelse. Følg med på kroppens forandringer- det er alltid bedre å gå for tidlig enn for sent.

Jeg har fått mange gode råd fra Brystkreftforeningen. Rosa sløyfe aksjonen er viktig med sin økonomiske støtte til legevitenskapen som stadig blir bedre og flinkere. Det nytter å gi støtte!

Til slutt, vi må være snille og ta vare på hverandre. Som menneske har jeg kommet styrket ut av sykdommen, blitt mer takknemlig for livet og de hverdagslige små stundene.